- Hjem
- Verdt å vite
Verdt å vite
| Pintoens historie og anvendelse Forfatter: Nina Wattum Informasjon om Pinto avl Pintoen, blir vanligvis assosiert med den nordamerikanske Indianeren, som ifølge legenden mente at denne hesterasen var magisk, usårbar, og spesielt dyktig i krig. Men ettersom hestene på det Amerikanske kontinentet ble introdusert dit av de Spanske conquisterne på begynnelsen av 1500 tallet, finnes det naturligvis en tidligere historie om de flekkete hestene enn den om pintoene som indianernes kamerat. Pintofargen spredtes over Atlanteren fra Europa gjennom de nordafrikansk-ettede hestene som de spanske conquisterne førte med seg på sine erobringer i Den Nye Verden. Disse hestene stammet både fra den tidligere inhemske spanske hesten, og berberhester med araberutspring, som morerne hadde ført med seg til spania på sine erobringer av landet år 711 e.Kr. Pintofargen antas før dette å ha nådd Europa fra Asia, der antikk kunst viser flekkete hester fra hele Mellom- og Fjerne Østen Tobiano-mønsteret var da, og er også nå, det mest populære mønsteret. Dette forekom ofte på de ville stepp-ponniene. Hvilket indikerer at pintofargen muligens fantes i Europa lenge før de Arabiske hestene spredtes under det romerske herreveldet. Man har f.eks funnet flekkete hester avbildet blandt de forhistoriske maleriene i grottene i Peche-Merle i Frankrike. Noen av disse maleriene er datert så tidlig som 30 000 f.Kr. I Amerika ble mange hester herreløse og disse dannet store hjorder av villhester. De spesielt gode kvaliteter som bestod var den kompakte formen, styrken, utholdenheten, og fremfor alt klokheten. Indianernes anvendelse av hester avtok med deres sivilisering, mens den hvite mann fortsatte å blande det inhemske materialet med fine importerte hester fa Europa. Raser var ikke et begrep før på 1850 tallet, og den Engelske fullblodhesten ble ikke stambokført på alvor før 1829. Buskapshesten, og galopphesten” the quarter of a mile racing-horse” ble som et symbol for Amerika. Westernsaler ble utsmykket med sølv og turkoser på parader og markeder for å gjøre intrykk. Pintoer og isabellafargede hester ble spesielt populære i denne sammenheng ettersom de var attrativt og oppsiktsvekkende farget. Oppdrettere krysset senere sine hester med andre raser for å produsere ulike typer hester med disse ønskede fargekombinasjonene. Pinto Horse Assosiation of America (PtHA) ble grunnlagt allerede i 1947, og ble officielt godkjent som organ i 1956. seks år før American Paint Horse assosiation (APHA) ble grunnlagt. APHA registrerer kun raserene flekkete Quarterhester i sitt register. PtHA er en forening som samler flekkete hester av alle raser, med eller uten hærstamming i hele verden. PtHA er en meget stor klubb og i sterk vekst. Antallet registrerte hester, og medlemmer øker daglig. Lokale ”datterorganisasjoner” finnes overalt i Amerika og også mange andre land. |
 Toppkategori  Verdt å vite
|
Rasebeskrivelse for Am. Paint Horse |
Toppkategori Verdt å vite
| HØYDE: Mankehøyden varierer mellom 145 til 165 cm, men hester som er høyere og lavere enn de angitte mål godkjennes. FARGE: Alle hele farger er tillatt, samt enkelte blandede farger som skimmel og roan Hvite hester med blå øyne godkjennes ikke (såkalt albino). Halvalbinistiske farger godkjennes. Ensfargede individer godkjennes men registreres som Paint Breedingstock. Det finnes tre forskjellige kombinasjoner av det karakteristiske flekkete mønsteret som kjennetegner rasen: Tobiano, Overo, og Tovero. HODE OG HALS Painthorse har et kort bredt hode, med små ”reveører”og vidt adskildte milde øyne. Store følsomme nesebor, kort mule og fast munn. Velutviklede ganacher. Hodet går sammen med halsen i en 45 graders vinkel, med et tydelig mellomrom mellom kinnbenet og halsmuskulaturen (dette gjør det lettere for den og arbeide med lavt hode uten at lufttilførselen hindres). Halsen er middels lang, noe bøyd, vel fylt og vel ansatt, overgående i et par sluttende boger. KROPP Middels lang og vel markert manke som strekker seg godt tilbake. Bra salleie. Velutviklet bryst. Bredt plasserte framben, som smelter inn i bogen. Vinkelen på brystet skal harmonere med kryssets vinkel. Kort sterk rygg. Bakdelen er bred, dyp og tung. Så vel øvre, som nedre lårparti skal være velfyldt. Bakbena skal være muskelsatt både på innsiden og utsiden, som igjen gir den hurtige akselerasjonen som kjennetegner en Painthorse. BEN OG HØVER Bena skal være strukturert korrekte, harde og tørre. Høvene skal være runde og sterke, med dyp åpen drakt. Korte kodeledd og små høver (sett i forhold til bruksområde). BEVEGELSER Painthorse er født med en viss samling, stopper og vender med bemerkelsesverdig letthet. Alltid med hasene godt innunder seg. HELHETSINTRYKK: Painthorse skal ha en positiv kombinasjon av balanse, strukturell korrekthet, rase- og kjønntype, samt muskelsetting. Den skal ha karisma, som er et resultat av en harmonisk blanding av et attraktivt hode, en velproposjonert kropp med sterk og veldefinert muskulatur, samt ha korrekte rette ben med gode høver og av størrelse og form tilpasset individet og dets bruksområde. Painthorse skal fremstå som samarbeidsvillig med gode bruksegenskaper.
GENERELT: Painthorse har utviklet seg i flere forskjellige retninger ut i fra ønsket bruksområde. Disse individene skiller en del i type. Dette må tas med i betraktning når en avlsvurdering finner sted. Hester som er avlet frem for grenene reining, cutting og working cowhorse er ofte mindre og har kortere og mer eksplosiv muskulatur enn de typer som benyttes til western pleasure og hunter klasser. Her finner man i stedet et mer høyreist og slankere muskelsatt individ. Videre finnes det allroundhester som er en kombinasjon av de forannevnte. Følgende raser kan godkjennes innen Paint Horse avlen: Quarter Horse, Engelsk Fullblodshest. Dette medfører imidlertid spesielle registreringsbestemmelser. Her følges moderforeningens regelverk. MODERFORENING: American Paint Horse Association (APHA) P.OBOX 961023. Fort Worth, Texas 76161 www.apha.com |
Quarter og Painthestenshistorie - bakgrunn og anvendelse I dag. |
Toppkategori Verdt å vite
| Kan dere huske Bonanza og Brødrene Cartwrigt? High Chaparall, Manolito og Blue? Så dere kanskje Danser med ulver og Kevin Costner? I samtlige av disse seriene spilte hesten en stor rolle. Uten dem ville disse filmene blitt bleke. I vikelighetens western spilte hesten også en stor rolle, både som arbeidsredskap og fremkomstmiddel. Historien om den amerikanske hesten begynte dog i England- innen koloniseringen av Den Nye Verden. Engelskmenn har i alle tider hvert opptatt av spill, veddemål, og kappløping.De har siden begynnelsen av 1700 tallet blandet inn orientalsk blod i sine Hobbyer og Galloways, som de engelske hestene kaltes på den tiden, for å øke hurtigheten. Det har i England blitt avholdt kappløping siden romerne innførte dette veldig tidlig i Englands historie. Kappløpingsbaner fantes tidlig, og når ikke lenger distansene på banene var tilstrekkelig lange, innførtes point-to-point, der man kappløpte mellom kirketårn. Ved koloniseringen av Det Nye England på Amerikas østkyst fulgte kappløpingstradisjonene og de Engelske hestene med. Der hadde conquisterne allerede et par hundre år tidligere innført spanske hester til Amerikas fastland, og disse indianerponnier kaltes for Chickasaws. De ble benyttet av bøndene til alle daglige gjøremål:fremfor plogen, dra kjerre, og til ridning. I det Nye landet fantes ingen kappløpingsbaner, så der benyttet man byen hovedgate, og løp dennes lengde, en strekning som var omtrent 200-800 meter. Nybyggerne hadde heller ingen penger til å bruke på fornøyelser, men man ville gjerne slappe av på lørdagen etter ukens slit, og folkesamlingene på kappløpene ble derfor ofte store. I store horder samles bønder, indianere, fattig, og rik ved hovedgaten i byen, og matched racing ble avholdt hele ettermiddagen mens barene ble flittig besøkt, og veddemål ble inngått. Shortracing Da byene på denne tid var små, ble banene i hovedgaten ikke særskilt lange. Man strebet etter en hest med stor starthurtighet og eksplosiv styrke. Hestene som fra begynnelsen stilte opp hadde arbeidet fremfor plogen hele uken igjennom, og skulle kjøre familien til kirken i vogn på søndagen etter. Det krevdes hester med god stamme såvel som et godt temperament. Til og begynne med anvendte man de inhemske(=spanske) ponniene, men da de mer pengesterke innvandrerne begynte å plukke inn Engelsk importerte hester, og øke distansene til egen fordel kom indianerhestene i bakgrunnen for dette. For å få indianerponniene bedre og hurtigere blandet man blodet mellom de spanske ettlingene med de Engelske hestene. Denne kryssingen ble startshurtigere enn fullblodshestene, og tilstrekkelig eksplosive til å springe hurtigst på korte distanser. År 1752 importertes hingsten Janus (1746-1780), som bedekte et stort antall hopper. Avkommene ble jevne, veldig muskulerte, og meget raske. Janus`etterkommere kaltes for ”peculiar horses”- underlige hester- fordi de så ut til å være noe mer enn vanlige hester. De løp fortere og sikrere på en kvarts mil enn andre hester, hvilket snart endret navnet til ”Quarter of a Mile Race Horse”. Janus influerte avlen i årene 1750-1800. Han ble far til et stort antall kjente hester, og de fleste quarterhester kan i dag spores tilbake til denne hingst. På denne tiden fantes ingen offisielle stambøker (på de engelske fullblodshestene ble det ført stambok fra 1752) – men det virket som hesteeierne og oppdretterne var fryktelig stolte over sine hester, og kunne regne avstamming i mange ledd bakover. Distansene I tiden før Janus influerte avelen i det tidlige Amerika utviklet quarterhestene og de Engelske fullblodshestene i forskjellige retninger-fra det samme utgangspunktet. Den Amerikanske Engelske Fullblodshesten og den Amerikanske Quarterhesten har altså samme opprinnelse. Quarterhesten hadde ikke samme utholdenhet som Fullblodshesten, men var desto raskere på kortere distanser. Man begynte derfor å skille på lang og kortdistansehester, og quartern fortsatte og løpe i hovedgatene på distanser som var 220-2240 yards, mens fullblodshestene løp på distanser fra en mile (1760 yards) og lengre. Veien mot Vest På midten av 1800 tallet blusset gullruchet opp på allvor og lokket tusenvis av mennesker mot Vest. Disse menneskene behøvde vogner og trekkhester, og tok selvsagt med seg sine arbeids og kappløpingshester. I tiden før den store utflyttingen, fantes det mange spansk ættede hester som arbeidet på ranchene, men de ble nå sammenlignet med hestene som nybyggerne og gullgraverne hadde med seg. Disse viste seg å ha særegne talenter når det gjaldt driving av buskap Hestene virket som de kunne lese buskapen og parere deres bevegelser før de engang hadde vist tegn til bevegelse.De var suverene å arbeide buskapen med på de store buskapsranchene, og i stedet for å arbeide foran plogen hele uken igjennom begynte disse hestene nå for fullt å arbeide som roping og ranchhester i ukedagene og kappløpingshester på lørdagene. Ofte var de aller beste kappløpingshestene også fantastiske ranchhester, med stor bevegelsesevne og et godt temperament. Historien om en av dem, Painted Joe. I tiden før de spanske conquistadorene ankom Amerika forekom alle farger på disse hestene, naturligvis også flekkete og tigret. De tigrete dukker smått om sen opp i historien som appaloosaer, men det er en annen historie. Quarteren og Painten skilte altså på dette tidspunkt ikke lag, men quarteren som den kaltes kunne ha alle farger. Quarteren som rase I år 1939 samlet det seg en del oppdrettere i Texas og grunnla den Amerikanske Quarterhestforeningen., AQHA. Den ble officiell året etter. De hadde vansklig med å bli enige om reglene, særlig når det gjaldt hvor mye hvitt som skulle tillates på quarteren. Dette var derfor en av grunnene til at styret i 1946 ble byttet ut, og man begrenset de vite avtegnene til hodet og nedre extremitetene I dag har rasen blitt uhyre spesialisert i de forskjellige konkurransegrenene. Halter hestene er hardt drevet så vel genetisk som med tilvekstmidler (både tillatte, og forbudte), muskelmassen er avlet frem til å bli så stor og tung at holdbarheten ikke tillater ridning og normalt arbeid. Til gjengjeld virker performings hestene som de er programmerte til å danse foran kalven, og de stapper bakbena godt innunder kroppen uten at man trenger å lære dem det på forhånd. Bakdelen med denne spesialiseringen er at det i dag ikke finnes en quartertype, men fire fem.ulike, til ulike gjøremål. Fordelen er jo at enkeltindividene er desto bedre i sin spesialgren enn tidligere hester som konkurrerte i den gren de viste mest talent i......eller de grener rytteren likte best. Dermed minsker alsidigheten hos rasen, noe som i alle år vært rasens særskilte styrke. Painten I mange år svor quarter oppdretterne når de i enkelte tilfeller fikk hester med for mye hvitt. Det var ikke helt uvanlig at de ble slått i hjel allerede som nyfødte, andre ble solgt til sirkus eller som paradehester til rodeos med mer. På midten av 50 tallet, ble endel venner av de flekkete hestene oppmerksomme på nettopp dette, og satt i gang arbeidet med å innhente flekkete hester med rene quarterstammer. I 1962 ble American Paint Horse Association grunlagt, APHA. Grunnleggeren het Rebecca Tyler, fra Texas. Hun ble også en av de fremste Paintoppdrettere igjennom tidene. Painthesten har stort sett samme karakter som Quarterhesten, dessuten blandes regelmessig det beste blodet fra quarteren inn i Paintens. Painten utgjør ca 10 % av quarterhestbestanden i USA. Painten deles hovedsaklig inn i to fargekombinasjoner: Tobiano og Overo. Tobianoen ser ut som en ”vanlig” flekkete hest: farget hode med vanlige avtegn som stjerne og bles, et brystskjold, som farger bringen og bogen, flekker i flankene, og haleflekk. Størrelsen og formen kan variere stort, men konturene er normalt jevne og runde. Tobianoen har nesten alltid noe hvitt over ryggen mellom manken og halen, ellers kan den være overveiende hvit eller overveiende farget. Overoen kan beskrives som ensfarget med hvite flekker på, dermed kan man generalisere og si at overoen så godt som aldri har hvitt mellom manken og halen. Halen er oftest farget, og hodet har ofte store hvite avtegn. Det er ikke uvanlig å se blå øyne hos overoen, og ofte helt fargede ben. Eller i det minste 2 hvite ben. Overobegrepet innebærer egentlig tre ulike mønster, disse er vanskelig å skille fra hverandre da de gjerne forekommer i ulike blandinger. Nedarvingen av overogenet er normalt enkelt dominant, Homozygoter hos overoen forekommer som defekte hvite føll som dør innen 5 døgn etter fødselen. Man håper at man med dagens avanserte genforskning skal klare å avle bort dette defekte genet. Tobianoen nedarver også enkelt dominant, men her forekommer også homozygoter, hester med doble gener for nedarving av flekker. Det finnes også en tredje variant av det flekkete mønsteret på painten, nemlig Tovero: en blanding av tobiano og overo. Toveroen viser kjennetegn både fra tobiano og overo Kilde: Gun-Britt Blomdahl. |